Dagen då det heile toppa seg.

Det er lenge sidan sist eg skreiv eit blogginnlegg. Eg tenkte eg skulle halde meg til lokalpolitikk og valkampen 2011 i innlegga mine, men i det siste har eg vore så engasjert i andre ting at det måtte ned på "papiret"
Det heile starta for nokre veker sidan då vi alle haure om mangelen på meierismør i norske butikkar. Så fortsatte dette med ein enda større mangel, og få teikn på ei snarleg løysing. Etter kvart trappa media opp denne saka og det vart no ei "smørkrise"
Eg kjem ikkje til å leite fram lenker til dei store norske avisene, det heile er berre for deprimerande. Kvar einaste dag den siste tida har eg vorte fòra med den same infoen oppatt og oppatt om denne "krisa"
Når den største saka i norsk media er at vi har mangel på ein type smør, så burde det vere eit teikn på umåteleg velstand. Vi burde riste på hovudet og flire av vår eigen rikdom og kvalmande dekandente livsstil.
Kva skjer så elles i den vide verda? Har dei meierismør, eller kanskje dei har andre "kriser" som mangel på fyrstikker, binders eller liknande?
Ifølge Verdens matvareprogram går 925.000.000 menneske svoltne til ei kvar tid. Dette gjer at immunsystemet vert svekka, og i fattige land med minimalt helsetilbod er det vi her i Noreg ser på som "daglegdagse sjukdomar" potensielt dødlige for omlag ein sjettedel av verdas befolkning.
WHO uttalte i september i år at 3.300.000 nyfødde døyr kvart år. Det tilsvarar 9041 barn dagleg, 377 barn i timen, 6 barn i timen som døyr av mellom anna elementære ting som mangel på brystmelk, kulde og hygiene. 8.100.000 barn døyr før fylte fem år.
Eg finn andre tal om same tema, dei tala er større enn dei eg viser. 98 land i verda har ei negativ utvikling på barnedødligheit.
Ifølge FN døyr 500.000 kvinner under fødsel årlig. 99% av desse i utviklingsland. 1370 per dag, 57 kvar einaste time.
Er det meierismøret fortsatt like viktig? Må eg legge til at 5000 mennesker døyr av tuberkolose kvar einaste dag? (Atlas-alliansen) Eg finn ikkje info frå Folkehelseinstituttet på om vi har nokon årlege dødsfall i landet som følge av tuberkolose.
Det skulle ikkje vere naudsynt å levere denne informasjonen til nokon nordmenn for at kvar enkelt ser galskapen og anerkjenner at våre "kriser" er i global samanheng fullstendig meiningslause.
Men kva skjer når eg trur dette mediamarerittet har toppa seg?
Jau, vi får bistand frå Danmark: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10040503
Ein dansk kjøpmann kjem til landet med 4000 pakkar smør som han skal dele ut til kriseramma nordmenn midt i julestria. Når det såg ut til at vi måtte doble mengda sjokolade som eit substitutt for all den feite baksten vi kunne gå glipp av i jula, kjem ein dansk julenisse og gjer at vi får beholde vår livsstil utan å måtte gjere minimale tilpasningar.
Eg kan med handa på hjartet seie at eg har aldri i mitt liv vore så flau over å vere nordmann. Du las tala eg skreiv lenger oppe, korleis føles det då å ta imot bistand?
Kan det vere at eg har gått glipp av at det står "meierismør" i botnen av Maslows behovspyramide? Heilt på botnen under fysiske behov og sikkerheit?
Eg er ikkje personleg kristen, men eg bor i eit land som etterlev, og er tufta på, kristne verdiar. Eg har tidlegare hatt eit visst håp om at kristendomen viser seg å vere sann, i den tru at eg har levt eit liv verdig ein plass i himmelriket. No når eg ser kva slags samfunn eg er ein del av håpar eg at der ikkje er nokon gud. Den dommen Han hadde kasta over oss hadde ikkje vore nådig.
Sjølv om vi kanskje slepp unna denne dommen håpar eg framtidige generasjonar dømmer oss, det har vi fortent.
